Vägen tillbaka efter tsunamin

	Barn i lägret Ollikylam utanför Batticaloa, Sri Lanka. Foto: B.A. Samtantha

COLOMBO Hundratusentals barn som överlevde flodvågskatastrofen har blivit hemlösa och saknar anhöriga. I skydd under plastdukar och tält väntar de på vägen tillbaka till livet. Norska journalisten Ingvar Midthun från hjälporganisationen Forut rapporterar om barnens situation i Sri Lanka en månad efter tsunamin.

Av Ingvar Midthun/Foto: B.A. Samtantha

Det sitter en taus gruppe av flodbølgeofre i Sri Lankas flyktningleire. Det er barna som overlevde. I midten av januar var det 120 000 av dem. Langs hele kysten omkom tusenvis av dem på noen minutter 26.desember om morgenen, fordi de ikke kunne løpe fort nok. Nå sitter dem som overlevde under plastduker og telt, og venter på at veien tilbake til livet skal starte. Noen har begynt å leke mellom teltene, men svært mange sitter og venter. Som alle andre langs Sri Lankas kyststripe var barna vitner til en ufattelig katastrofe som rev selve livet og tryggheten bort.

Skoler, barnehager og andre offentlige bygninger tømmes nå for flyktninger, og tusenvis at telt settes opp i den nye fasen av nødhjelp etter tsunamien. Sovesalene og matkøene har vært hverdagen i noen uker, nå blir det månedsvis i teltleir, mens byer og boliger skal gjenreises.

-Barnas hverdag kommer i skyggen av all ødeleggelsen og oppmerksomheten rundt gjenreisning, sier Trine Kielland, barnefaglig ansvarlig i bistandsorganisasjonen Forut.

I 7 år har hun bodd på Sri Lanka, og til sommeren skal hun og familien hjem til Tromsø og Norge. Hun og alle andre bistandsarbeidere står nå foran sitt livs oppgave på tropeøya. Lokale myndigheter har bedt om hjelp til barna i leirene, og på få dager har Forut satt i gang aktiviteter for omlag 2 000 barn øst på Sri Lanka. I ukene framover skal 5 000 barn inkluderes i aktivitetene.

I regi av Forut har 23 ungdommer fra Colombo, Puttalam og Vavunia pakket barneleker og reist til mange av flyktningleirene rundt byene Batticaloa og Ampara øst på Sri Lanka. Leker og aktiviteter er pakket i 100 enheter, og Forut-ungdommene trekkes med som frivillige i alle leirene de komme til. Som ringer i vann skal flere pakker med leker og flere frivillige ledere spres over nye områder i dagene og ukene som kommer.

Dette handler ikke om gode planer og intensjoner, men om rask handling Trine Kielland, barnefaglig ansvarlig i Forut

-Dette handler ikke om gode planer og intensjoner, men om rask handling, sier Kielland.
Fredag 21.januar var hun tilbake i hovestaden Colombo etter et tredagers oppdrag på østkysten. Flere organisasjoner taler barnas sak, men foreløpig merkes det ikke så mye på hverdagen ute i leirene. I dag. I går. I morgen.

Kielland mener lek og trygt samvær er noe av det viktigste for barna, som en del av den lange veien tilbake til et normalt liv.
-I løpet av disse dagene har jeg sett barn finne fram til aktiv lek igjen når de får noe og noen å leke med, sier Trine Kielland.
-Jeg ser hva det gjør med andre også, de voksne og de eldre. Leken og latteren løsner noe i oss alle. Dette kommer selvsagt ikke til erstatning for noe av det enorme behovet for sorgbearbeiding og terapi som finnes her, men det kommer som et livsviktig bidrag i denne prosessen.

Det finnes ikke plass for den personlige sorgen i en by der alle opplever den samtidig... Father Paul, Batticaloa

Father Paul i den katolske kirka i Batticaloa er utdannet psykolog. Han takker for alle bidrag til barna, og forteller om sorgen han ser.
-Det finnes ikke plass for den personlige sorgen i en by der alle opplever den samtidig, sier han.
Father Paul ser at mye handler om hverdagens praktiske utfordringer i katastofeområdene. -Men sorgen er der, den venter, og den kommer tilbake og krever sin plass. Den er også en del av veien tilbake til livet.

En lærer Forut-teamet møtte i Thirukkovil fortalte:
-Jeg hørte lyden og så vannet komme. Vi hadde bare noen sekunder på oss, og barna som var på skolen ble sendt opp i andre etasje mens vannet fosset fram. Jeg så husene rundt oss kollapse, og trodde hele skolen også ville bli tatt av flodbølgene. Jeg samlet barna midt i rommet og skjermet dem fra utsikten. Vi satt oss sammen og ba. Så trakk vannet seg tilbake, og vi var reddet. Tre barn kom seg ikke unna, og druknet.

-Kolleger og venner har fortalt om vannet som kom. Noen steder kom vannet som et dyr; oppover gatene og rundt hushjørnene. Andre steder kom det som en 4-5 meter høy vegg i omlag 500 kilomter i timen. Jeg forstår hva de sier. ”Dyret” har latt noe stå igjen, mens ”veggen” har tatt alt. Det finnes landsbyer der alt er borte; tilogmed grunnmurer og brønner er gravd opp av bakken og kastet innover land.

Trine Kielland (bild) er tilbake i Foruts hovedkontor, og pakker flere sekker og kasser med leker. Hun er opptatt av at lokalsamfunnene selv må ha kontroll og ansvar for at barn og unge raskt får trygge rammer, midt oppe i alt som handler om gjenreisning av Sri Lankas kyststripe.

-Barna har mistet så mye, og nå er det viktig at vi alle arbeider for at de fortsetter livet nærmest det de har vokst opp i fra før katastrofen. Jeg tror ikke på ferdige løsninger fra store, internasjonale organisasjoner, og jeg tror ikke på barnehjem som den beste løsningen. Jeg tror på en sosial moblisering blant de som står barna nærmest, sier hun.

Felomina overlevde

Thirukkovil er et lite lokalsamfunn rett sør for Batticaloa på østkysten av Sri Lanka. Her kom monsterbølgen inn 2. juledag, og utslettet landsbyene et steinkast fra stranda. Nå er det 23 dager siden katastrofen, og vi møter Felomina, 14 år.

Av Ingvar Midthun (text & foto)

Felomina er 14 år. Hun sitter sammen med mor og bestemor under en plastduk fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Det er reist et par hundre slike plastduker i trygg avstand fra havet, og nærmere 1.000 flodbølgeflyktninger bor her. De kommer fra landsbyene nærmest havet. I praksis betyr det at de bodde på stranda. Av snaut 30.000 innbyggere mistet 800 livet, og 4.000 mennesker mistet alt de eide i dette området.

Felomina og moren forteller.
Vi takker gud for at vi lever. Andre juledags morgen gikk vil til gudstjeneste før bølgen kom, og slik reddet familien livet. Men vi mistet så mange av våre venner.

Det er lunsjtid under teltduken, og Felomina koker vann til ris. Det ligger fire matter på bakken, kjelen står over bålet og noen klær henger over en trestokk. Det er alt familien eier og har. Bølgen som traff huset i den lille landsbyen hadde trolig en fart på 500 kilometer i timen. Alle hus er borte, og brønner ble gravd opp av bakken og kastet innover land.

Felomina er likevel den gode historien fra øst. Hun er en av de overlevende, <Tsunamigenerasjonen, blir de kalt nå. Det er de som overlevde, men som mistet alt. Vennene, slektninger, huset, brønnen og arbeidet. Før katastrofen var det trolig et 15-talls utenlandske organisasjoner i Batticaloa-distriktet. Nå er det omlag 33.

Oppdraget er gjenoppbygging og starten på det nye livet for Tsunamigenerasjonen. Det handler ikke om nødhjelp og overlevelse, men om langsiktig samarbeid for ei ny framtid. For Felomina og titusenvis av andre langs Sri Lankas ødelagte kyststripe.

Fotnot: artiklarna publiceras även på Forut Sri Lankas hemsida.

Av Ingvar Midthun

Till vardags tv-reporter på norska NRK.